Min bestevenn, Maria

En dag møtte jeg Maria. Vi oppdaget hverandre samtidig, smilte litt forlegent. Dagen etter møttes vi igjen. Denne gangen ble vi stående og se på hverandre. Jeg smilte, Maria smilte tilbake. Det var så morsomt at jeg måtte le, da lo hun også. Hun hadde korte fletter med sløyfer i, blå øyne, røde kinn og blårutet kjole. Hun så ut som en venn. Jeg tok et skritt tilbake og vinket forsiktig. Maria gjorde det samme. Så var hun borte.

Hver dag møttes vi. Vi laget grimaser, hoppet rundt, lo og gjorde oss kjent med hverandre. Noen ganger snakket vi ordentlig, om viktige ting. Det vil si, det var bare jeg som snakket. Maria var en sånn venn som lyttet og forsto. Jeg fortalte om brødrene mine, om Mor og Far og om Mormor.

- Har du Mor og Far? Hun så på meg en liten stund, så nikket hun.

- Har du brødre eller søstre også? Hun ristet på hodet.

- Heldiggris, brødre kan være slitsomme.

- Besteforeldre da, har du det?

Maria så på alvorlig på meg uten å fortrekke en mine.

- Bare Mormor? Hun nikket igjen. Det var nesten som vi delte en hemmelighet. Bare Mormor.

Vi møttes alltid på det samme stedet. Vi lo og lekte og gråt. Det var alltid jeg som begynte. Noen ganger var jeg lei meg ute grunn. Da var det deilig å gråte lenge. Da gråt Maria også, enda hun hadde slett ingen grunn til det. Sånn er det å ha en bestevenn.
 
- Har du også vært ute å plukke blåveis, Maria? Jeg viste henne den fine lille buketten min. Jeg hadde funnet den i skogkanten. Hun smilte med hele fjeset og viste meg sin bukett.
                                       
- Vet du at navnet mitt er blått, Aase, det er blått som blåveis, eller himmel med små skyer på. Jeg ga meg uten videre til å forklare om navn og farger. Det er nemlig ikke alle som vet det at alle navn har en farge.

- Ditt navn for eksempel, Maria, det er purpur. Far sier det er den fineste fargen som finnes. Purpur med gullstjernedryss. Høres ikke det pent ut? Maria strålte om kapp med meg.

- Vet du hva, Mors navn er så stygt at hun ikke vil ha det. Så Far har funnet et nytt til henne. Nå heter hun Lita. Det er visst ikke et ordentlig navn, men det passer fint. Det er også blått som kornblomster.
Vi smilte og vinket til hverandre som vanlig og gikk til hver sitt.

En dag fortalte jeg om Morami.

- Morami, sa jeg, er usynlig for alle andre enn meg. Hun er veldig tynn, og har lange armer og ben. Særlig bena hennes er veldig lange. Dessuten er hun forferdelig modig. Det finnes ingen ting hun ikke tør.

Maria så storøyd på meg. Tør hun alt, sa blikket hennes. Fortell.

- I dag morges sto hun i vindusposten og lente seg langt ut. Jeg holdt henne hardt i begge bena, og ropte på Mor at hun skulle komme å hjelpe meg og få Morami inn. Mor dro og dro og så lukket hun vinduet. Det var bare jeg som så at bena til Morami fremdeles hang utenfor. Vi måtte åpne vinduet igjen for å dra henne helt inn.

Da smalt Mor vinduet igjen og sa at det sannelig ikke var lett å ha et usynlig vesen i huset.

- Mor forstår ikke at Morami er her for å passe på oss.

Morami er så vakker. Hun er gul som solen og helt gjennomsiktig. Og hun kan se gjennom blendingsgardinene, enda de er helt sorte og helt tette. Jeg så at Maria var imponert.

Vi var blitt helt fortrolige med hverandre nå. Stundene våre sammen ble lengre. Nå kunne vi le og tøyse og snakke om viktige ting på en dag.

Så hendte noe fryktelig.

Da det var over måtte jeg fortelle det til Maria med en gang. Jeg hadde grått og var fremdeles tårevåt og rød i fjeset. Det var hun også. Hun gned seg i øynene og så redd ut.

- Har det vært flyalarm hos deg også, spurte jeg. Hun nikket.

Flyalarmen pleide å være om natten. Den hadde aldri skremt meg før. Egentlig var det ganske spennende å bli tullet inn i et teppe mens jeg sov, og så våkne smått om senn i tilfluktsrommet nede i kjelleren. Der var alle som bodde i huset samlet. Til og med den lille babyen til naboen var der, i babykurven sin. De voksne snakket lavt sammen. Far begynte og synge en fin salme, og så sang alle med. Far kunne så mange fine salmer.

Denne gangen var det helt anderledes, Jeg fortalte og Maria lyttet alvorlig. Richard og jeg var ute å lekte med de andre ungene. Lise visste om et sted der det var modne jordbær. Det var ikke langt, bare over broen der vi hadde plukket jordbærene våres. Jeg tok Richard i hånden og så marsjerte vi avsted, mens vi sang høyt. Det gjorde de tyske soldatene alltid. Det var mange jordbær, vi spiste og koste oss i solen.

Da hendte det. Flyalarm!

Jeg grep Richard og dro han etter meg. Han falt og skrek. Jeg halte han opp igjen og sprang hjemover, mens vi hylte begge to. De andre ungene var blitt borte, sirenen ulte i ørene mine. Jeg var vettskremt.

Da fikk jeg se Mor løpende mot oss. Hun løftet Richard opp på armen, tok meg i hånden og sprang rett ned i kjelleren. Der var alt annerledes enn vanlig. Det var bare mødre og barn og noen gamle. Ingen fedre. Naboens baby lå i morens fang, med et teppe tullet rundt seg. Ingen sa noe. Vi hørte flyene suse lavt over hustakene, og noen tunge smell langt borte.

Da "faren over" signalet gikk begynte alle de stumme menneskene å gråte. Både de voksne og vi barna. Maria hadde sett skremt på meg mens jeg fortalte. Så gråt hun også.

Den dagen smilte vi ikke til hverandre i det hele tatt. Men vi vinket da vi sa skiltes. Vi var bestevenner.

Jeg hadde lagt en plan. En plan jeg måtte dele med Maria. Jeg ville besøke henne. Vi møttes alltid på det samme stedet, men ettersom vi hadde så mye å snakke om, hadde jeg aldri tenkt at vi kunne besøke hverandre. Hjemme. Jeg hadde aldri hatt en bestevenn før, så jeg spurte Mor om jeg kunne få lov, hvis det var i orden for Maria.

- Maria, hvem er det sa Mor.

- Bestevennen min, svarte jeg.

- Har du sviktet Morami eller har du flere usynlige venner, spurte hun. Hun forsto ingen ting.

- Får jeg lov, gjentok jeg.

- Du er en rar liten unge, sa hun og klemte meg.

- Ja, du får lov.

Maria strålte som en sol, da jeg fortalte om planen. Hun var helt enig at siden det var jeg som snakket mest, var det best at jeg besøkte henne først. Dessuten var det jo min plan. Vi fniste og lo, laget grimaser spratt omkring i ustyrlig glede. Slitne og glade satt vi oss ned for å planlegge detaljene.

- Fredag, sa jeg.

- Fredag kveld, da får jeg alltid lov til å pynte meg litt, etter at jeg har badet. Maria var enig. Fredag var en fin dag.

- Det er flere dager til. Tror du vi klarer og vente så lenge. Maria tenkte seg om, så nikket hun.

- Greit, sa jeg. Egentlig var fint å ha noen dager til å glede seg. Nesten som til å ha fødselsdag. Vi gjorde noen ekstra rare grimaser, lo og vinket til hverandre.

- Vi ses på fredag, sa jeg. Jeg kjente at jeg nesten hadde sug i magen allerede.

Tiden fram til fredag gikk både for fort og for sakte. Jeg tenkte nesten bare på Maria. Bestevennen min, som det alltid var så fint å snakke med. Hun var glad når jeg var glad og hun gråt når jeg gjorde. Hun forsto alt. Hun forsto at Morami var der for å passe på oss, og ikke bare var et usynlig vesen. Hun forsto at det gikk an å være redd og lei seg uten grunn. En bestevenn.

Jeg ble vimsete og masete, og Mor lurte på om jeg hadde vondt noe sted, siden jeg ikke kunne være i ro  et eneste øyeblikk

- Er du syk, spurte hun og kjente på pannen min.

- Du er varm og blank i øynene.

- Neida, jeg bare gleder meg og gruer meg, svarte jeg. Mor løftet meg opp og ga meg en klem.

- Lille raring, sa hun. Jeg kommer visst aldri til å forstå meg på deg.

I god tid før kveldsbadet på fredag, fant jeg fram en blårutet kjole jeg likte så godt. Maria hadde hatt en sånn på seg første gang vi møttes.

- Skal du i selskap, sa Mor, da hun fikk se kjolen og de blå flettebåndene jeg hadde tatt fram.

- Ja, jeg skal til Maria, sa jeg.

-Jasså, sa Mor, ute å utdype det noe nærmere.

Hun flettet håret mitt, og passet på at kjolen kom ordentlig på. Sokker og sko greide jeg selv. Hjertet mitt banket hardt. Maria og jeg møttes på det vanlige stedet. For første gang på lenge var vi litt forlegne begge to. Men da vi oppdaget at vi var kledd nøyaktig likt, måtte vi le begge to og så var vi bestevenner igjen.

- Nesten som tvillinger, skrålte jeg, og veivet ned armene. Maria skrålte og veivet med og så måtte vi le igjen.

Plutselig gikk alvoret opp for meg. Jeg hadde lovet å komme inn i hennes verden. Alene. Vi sto helt stille og så på hverandre. Som om det var første gang, eller siste. Jeg flyttet meg skritt til siden, Maria gjorde det samme. Som for å komme meg i møte. To skritt mer til side, et skritt fram. Så var jeg der. I Marias verden.

Sjokket var sort stillhet, skuffelsen var brennende varm. Sviket var kaldt som is. Maria var ikke der. Jeg krøllet meg sammen og krøp inn bak det store speilet som sto på gulvet, skrått opp mot veggen.

Jeg lå helt stille og lot sannheten sige inn i meg. Marias verden fantes ikke. Jeg hadde ingen bestevenn. Maria var et bedrag. Jeg krøp fram igjen og satte meg på gulvet foran speilet. Mitt eget sørgmodige fjes stirret på meg der inn fra. Min første virkelige venn hadde sviktet meg. Ordet Selvbedrag fantes ikke i mitt vokabular. Jeg følte meg helt alene, og hadde det bare vondt. Jeg trodde aldri jeg ville få en sånn bestevenn igjen. Ikke som Maria.

Mor så lenge på meg meg da jeg kom fram igjen. Fjeset mitt var tårevått, håret var bustete og kjolen temmelig krøllete.

- Huff da, var det så trist, sa hun bare. Kom deg i nattkjolen, så skal jeg lese litt for deg.

Det var deilig å sitte tett inntil Mor og høre henne lese fortellinger jeg hadde hørt mange ganger før. Jeg visste at de endte godt.

Kanskje Mor hadde forstått noe likevel. Jeg sovnet i sofaen, på Mors fang.

Elisabeths smykkeskrin

Innerst i gangen bodde familien Løken. Løken var grossist. Det hørtes veldig fint ut. Fru Løken var veldig pen. Hun hadde alltid nydelige blomstrete kjoler, med stramt belte i livet. Håret hennes lå i en fin flettekrans oppe på hodet, og hun hadde alltid røde lepper.

De hadde to barn, Edvard og Elisabeth. Edvard var den eneste av de store guttene jeg ikke var redd for. Mor sa han var veloppdragen. Elisabeth var som en liten engel. Hun hadde lysegule krøller og smilehull i kinnene. Kjolene hennes var aldri skitne eller  krøllete, og hun hadde alltid hvite strømper. Elisabeth var nesten like gammel som meg, men hun var aldri ute å leke med oss andre. Hun spaserte med moren sin i parken. Det er alt for risikabelt å la Elisabeth være ute alene. - Hun får den friske luften når hun er ute med meg, sa moren hennes.

Mor og fru Løken pleide å snakke sammen en stund når de møttes i gangen, og nå hadde mor vært inne hos dem hver dag i mange dager. Mor var veldig flink til å sy, og nå var hun i gang med å sy en ballkjole til henne. De var nemlig invitert til juleball, og hun ville ha kjolen i god tid. Det var tidlig på høsten enda.

Og så, under over alle under, banket hun på døren en dag, og spurte om jeg kunne komme inn å leke med Elisabeth en stund. I ettermiddag ved firetiden. Leke med Elisabeth, jeg var henrykt. Inne hos dem. Så hyggelig, sa Mor. - Selvfølgelig har Aase lyst til det. - Takk for invitasjonen. Mor vasket meg en ekstra gang, og hun flettet til og med håret igjen. Er strømpene din hele og rene. - Jada, sa jeg. Men hun så etter likevel. En vet jo aldri hva som kan hende med deg i løpet av dagen. Hun klemte meg og ba meg oppføre meg pent. Jeg gikk bortover gangen. Jeg løp ikke som jeg pleide. Dette var en invitasjon, og jeg hadde bestemt til å være veldig snill.

Jeg banket på, Elisabeth åpnet, hun smilte, bak henne sto fru Løken. - Velkommen inn Aase, sa hun. Jeg følte meg som en fin gjest. - Det er best du tar av deg skoene her i gangen, sa hun. - Så du ikke riper parketten, fortsatte hun. Jeg tok lydig av meg skoene og satte dem pent ved siden av hverandre. Jammen var det bra at mor hadde passet på at jeg hadde rene strømper. Elisabeth hadde rosa tøfler.

Fru Løken åpnet stuedøren, og Elisabeth gikk foran inn i stuen. Det var det vakreste rommet jeg hadde sett noen gang. Det var bilder i gullrammer på veggene, det var hvite blondegardiner med mørke røde fløyelskapper som skjulte blendingsgardinene. De var sofaer, stoler, store og små bord. Det  var nydelige lamper, blondeduker, blomster og pyntegjenstander. Det var store og små tepper på gulvet. Her inn fantes alle de fargene jeg pleide å drømme om. De jeg kunne se inne i hodet mitt. Jeg trodde krigen hadde tatt dem. Far hadde sagt at skjønnheten ville komme tilbake når krigen var over. Nå visste jeg at det var her inne at alt det vakre gjemte seg. Jeg stirret betatt på en sofapute med nydelig broderte blomster i fine farger. Den hadde gul silkekant med rynker. Jeg rørte forsiktig ved den, for å føle gul silke mot huden.

- Kom nå, vi skal leke inne på rommet mitt, sa Elisabeth. Elisabeth hadde eget rom. Der inne var det rosa gardiner og rosa teppe på sengen. Det var et lite bord med blomstret duk og fire små stoler rundt. På bordet sto kopper og skåler i dukkestørrelse, og og på hver av stolene satt en dukke. Dukkene hadde porselenshoder og ordentlig hår. En av dem kunne til og med lukke øynene når den ble lagt på ryggen. Alle hadde kjoler i nydelige farger, og hvite lakksko.

- Jeg har pyntet dem fordi du skulle komme, forklarte Elisabeth. - Mor hjalp meg bare litt.

Hun hadde dukkevogn og dukkeseng også. - Førkrigs, sa hun veslevoksent.

Ingen av oss visste helt hva det betydde, men vi hørte stadig de voksne si det om ekstra fine ting.

Emma ga meg den ene dukken. - Den kan være ditt barn, sa hun, og åpnet en liten kiste full av dukkeklær.

Jeg tenkte på min egen dukke. Den var mye mere slitt enn Elisabeth sine, men så hadde jeg jo bare en. Og den fikk ofte være med ut i parken å leke. Dukketøyet mitt derimot, det var like fint som Elisabeths. Litt mer praktisk kanskje. Mor hadde sydd det, og jeg fikk lov til å sy litt selv også.

Under vinduet sto en liten kommode. Oppe på den sto et skrin. Det var lysegrønt, med små hvite blomster og gullkant til pynt.

- Det er smykkeskrinet mitt, sa Elisabeth. - Vil du se inni?

Hun åpnet lokket - en nydelig melodi sprang liksom frem fra ingensteds.

- Det er en spilledåse i lokket, forklarte Elisabeth.

Inni var skrinet delt opp i små rom. Ale rommene var kledt med hvit silke. I et rom lå det halskjeder med hjerter og blomster, i et annet små søte armbånd. Det var to nydelige ringer, en med et rosa hjerte, og en med en blå blomst til pynt. Hun viste meg en nål med en krans av prestekrager.

- Denne hadde mor da hun var liten, sa hun. - Kanskje hun hadde noe av det andre også, jeg husker ikke helt.

Jeg stirret stumt på all stasen. Far hadde sagt at det var synd å bruke smykker, at Gud synes vi var penest uten. Far og Gud kunne umulig ha sett Elisabeths smykker. Far som var så glad i skjønnhet, og som sa at Gud hadde skapt alt det vakre som fantes, og at det var fordi menneskene ikke tok var på Guds skaperverk, at det ble krig i verden.

- Den er nydelig, sa jeg, og la den lille prestekragekransen forsiktig i hånden min. Det var ufattelig at Gud og Far ikke ville la meg bruke slik pynt, at det var en synd.

- Du er heldig, får du lov til å bruke det noen gang, spurte jeg.

- Bare når jeg skal bort, eller vi skal i selskap, svarte Elisabeth. - Det er ikke så ofte.

Hun la smykkene ned i skrinet igjen, og lukket lokket. Da sprang den spinkle melodien frem, og forsvant i luften.

Elisabeth var snill å leke med, men jeg synes ikke jeg kunne fortelle henne om Morami. Det passet liksom ikke helt.

- Nå er det servert kaker og saft på kjøkkenet.

Fru Løken sto i døren. Hun hadde hvitt forkle utenpå kjolen. - Værsågod.

Jeg snek meg forsiktig gjennom den vakre stuen, for ikke å komme til å rive ned noe.

På kjøkkenet var bordet dekket til Elisabeth og meg. Det var hvit blondekant på duken, asjetter med blå kant og glass med stett. Det var et fat med lysegule kaker og rød saft i en glassmugge. Jeg satte meg så stille og pent jeg bare kunne, og rettet meg opp i ryggen.

Frø Løken sendte meg fatet, og jeg tok forsiktig en kake. Elisabeth gjorde det samme. Fru Løken skjenket saft, og sa at nå måtte vi bare spise og kose oss. Jeg tok en bit av kaken, den smeltet på tungen. Aldri hadde jeg smakt noe så godt. Aldri hadde jeg smakt så søt saft heller.

- Får du sånt hver dag, spurte jeg nesten andektig.

- Nei, sa Elisabeth. - Det er bare fordi jeg har en gjest - deg!

Jeg hadde ofte vært med Mor og Far på besøk hos slekt og venner. Eller vi hadde hatt besøk hos oss, men jeg hadde alltid tenkt at det var de voksne som var gjester, ikke vi barna. Her var jeg gjest. Det var en herlig følelse.

Kakene og saften gled ned, altfor fort. Da det var tomt, og vi reiste oss fra bordet, tenkte jeg beskjemmet at jeg sikkert hadde spist dobbelt så mange kaker som Elisabeth.

- Tusen takk for saft og kaker, sa jeg, og neide så dypt jeg kunne. Manerene mine var det ikke noe i veien med, bare jeg husket å bruke dem. Her var det helt naturlig.

- Vel bekomme, smakte det godt? Fru Løken smilte.

- Nå er det snart leggetid for Elisabeth, sa hun.

- Det var vært hyggelig å ha deg her, men nå er best du går hjem.

Emma og hun fulgte meg ut i gangen, jeg tok på meg skoene og neide igjen.

- Takk for meg.

Jeg åpnet døren og gikk.

- God natt da, Elisabeth, sa jeg og vinket.

Vel innenfor døren hjemme la jeg ut om hvor fint alt hadde vært. Til slutt sa Mor at nå fikk det være nok.

Jeg satte meg i sofaen og fortale resten til Morami. Men det  var det bare hun og jeg som hørte.