Innerst i gangen bodde familien Løken. Løken var grossist. Det hørtes veldig fint ut. Fru Løken var veldig pen. Hun hadde alltid nydelige blomstrete kjoler, med stramt belte i livet. Håret hennes lå i en fin flettekrans oppe på hodet, og hun hadde alltid røde lepper.
De hadde to barn, Edvard og Elisabeth. Edvard var den eneste av de store guttene jeg ikke var redd for. Mor sa han var veloppdragen. Elisabeth var som en liten engel. Hun hadde lysegule krøller og smilehull i kinnene. Kjolene hennes var aldri skitne eller krøllete, og hun hadde alltid hvite strømper. Elisabeth var nesten like gammel som meg, men hun var aldri ute å leke med oss andre. Hun spaserte med moren sin i parken. Det er alt for risikabelt å la Elisabeth være ute alene. - Hun får den friske luften når hun er ute med meg, sa moren hennes.
Mor og fru Løken pleide å snakke sammen en stund når de møttes i gangen, og nå hadde mor vært inne hos dem hver dag i mange dager. Mor var veldig flink til å sy, og nå var hun i gang med å sy en ballkjole til henne. De var nemlig invitert til juleball, og hun ville ha kjolen i god tid. Det var tidlig på høsten enda.
Og så, under over alle under, banket hun på døren en dag, og spurte om jeg kunne komme inn å leke med Elisabeth en stund. I ettermiddag ved firetiden. Leke med Elisabeth, jeg var henrykt. Inne hos dem. Så hyggelig, sa Mor. - Selvfølgelig har Aase lyst til det. - Takk for invitasjonen. Mor vasket meg en ekstra gang, og hun flettet til og med håret igjen. Er strømpene din hele og rene. - Jada, sa jeg. Men hun så etter likevel. En vet jo aldri hva som kan hende med deg i løpet av dagen. Hun klemte meg og ba meg oppføre meg pent. Jeg gikk bortover gangen. Jeg løp ikke som jeg pleide. Dette var en invitasjon, og jeg hadde bestemt til å være veldig snill.
Jeg banket på, Elisabeth åpnet, hun smilte, bak henne sto fru Løken. - Velkommen inn Aase, sa hun. Jeg følte meg som en fin gjest. - Det er best du tar av deg skoene her i gangen, sa hun. - Så du ikke riper parketten, fortsatte hun. Jeg tok lydig av meg skoene og satte dem pent ved siden av hverandre. Jammen var det bra at mor hadde passet på at jeg hadde rene strømper. Elisabeth hadde rosa tøfler.
Fru Løken åpnet stuedøren, og Elisabeth gikk foran inn i stuen. Det var det vakreste rommet jeg hadde sett noen gang. Det var bilder i gullrammer på veggene, det var hvite blondegardiner med mørke røde fløyelskapper som skjulte blendingsgardinene. De var sofaer, stoler, store og små bord. Det var nydelige lamper, blondeduker, blomster og pyntegjenstander. Det var store og små tepper på gulvet. Her inn fantes alle de fargene jeg pleide å drømme om. De jeg kunne se inne i hodet mitt. Jeg trodde krigen hadde tatt dem. Far hadde sagt at skjønnheten ville komme tilbake når krigen var over. Nå visste jeg at det var her inne at alt det vakre gjemte seg. Jeg stirret betatt på en sofapute med nydelig broderte blomster i fine farger. Den hadde gul silkekant med rynker. Jeg rørte forsiktig ved den, for å føle gul silke mot huden.
- Kom nå, vi skal leke inne på rommet mitt, sa Elisabeth. Elisabeth hadde eget rom. Der inne var det rosa gardiner og rosa teppe på sengen. Det var et lite bord med blomstret duk og fire små stoler rundt. På bordet sto kopper og skåler i dukkestørrelse, og og på hver av stolene satt en dukke. Dukkene hadde porselenshoder og ordentlig hår. En av dem kunne til og med lukke øynene når den ble lagt på ryggen. Alle hadde kjoler i nydelige farger, og hvite lakksko.
- Jeg har pyntet dem fordi du skulle komme, forklarte Elisabeth. - Mor hjalp meg bare litt.
Hun hadde dukkevogn og dukkeseng også. - Førkrigs, sa hun veslevoksent.
Ingen av oss visste helt hva det betydde, men vi hørte stadig de voksne si det om ekstra fine ting.
Emma ga meg den ene dukken. - Den kan være ditt barn, sa hun, og åpnet en liten kiste full av dukkeklær.
Jeg tenkte på min egen dukke. Den var mye mere slitt enn Elisabeth sine, men så hadde jeg jo bare en. Og den fikk ofte være med ut i parken å leke. Dukketøyet mitt derimot, det var like fint som Elisabeths. Litt mer praktisk kanskje. Mor hadde sydd det, og jeg fikk lov til å sy litt selv også.
Under vinduet sto en liten kommode. Oppe på den sto et skrin. Det var lysegrønt, med små hvite blomster og gullkant til pynt.
- Det er smykkeskrinet mitt, sa Elisabeth. - Vil du se inni?
Hun åpnet lokket - en nydelig melodi sprang liksom frem fra ingensteds.
- Det er en spilledåse i lokket, forklarte Elisabeth.
Inni var skrinet delt opp i små rom. Ale rommene var kledt med hvit silke. I et rom lå det halskjeder med hjerter og blomster, i et annet små søte armbånd. Det var to nydelige ringer, en med et rosa hjerte, og en med en blå blomst til pynt. Hun viste meg en nål med en krans av prestekrager.
- Denne hadde mor da hun var liten, sa hun. - Kanskje hun hadde noe av det andre også, jeg husker ikke helt.
Jeg stirret stumt på all stasen. Far hadde sagt at det var synd å bruke smykker, at Gud synes vi var penest uten. Far og Gud kunne umulig ha sett Elisabeths smykker. Far som var så glad i skjønnhet, og som sa at Gud hadde skapt alt det vakre som fantes, og at det var fordi menneskene ikke tok var på Guds skaperverk, at det ble krig i verden.
- Den er nydelig, sa jeg, og la den lille prestekragekransen forsiktig i hånden min. Det var ufattelig at Gud og Far ikke ville la meg bruke slik pynt, at det var en synd.
- Du er heldig, får du lov til å bruke det noen gang, spurte jeg.
- Bare når jeg skal bort, eller vi skal i selskap, svarte Elisabeth. - Det er ikke så ofte.
Hun la smykkene ned i skrinet igjen, og lukket lokket. Da sprang den spinkle melodien frem, og forsvant i luften.
Elisabeth var snill å leke med, men jeg synes ikke jeg kunne fortelle henne om Morami. Det passet liksom ikke helt.
- Nå er det servert kaker og saft på kjøkkenet.
Fru Løken sto i døren. Hun hadde hvitt forkle utenpå kjolen. - Værsågod.
Jeg snek meg forsiktig gjennom den vakre stuen, for ikke å komme til å rive ned noe.
På kjøkkenet var bordet dekket til Elisabeth og meg. Det var hvit blondekant på duken, asjetter med blå kant og glass med stett. Det var et fat med lysegule kaker og rød saft i en glassmugge. Jeg satte meg så stille og pent jeg bare kunne, og rettet meg opp i ryggen.
Frø Løken sendte meg fatet, og jeg tok forsiktig en kake. Elisabeth gjorde det samme. Fru Løken skjenket saft, og sa at nå måtte vi bare spise og kose oss. Jeg tok en bit av kaken, den smeltet på tungen. Aldri hadde jeg smakt noe så godt. Aldri hadde jeg smakt så søt saft heller.
- Får du sånt hver dag, spurte jeg nesten andektig.
- Nei, sa Elisabeth. - Det er bare fordi jeg har en gjest - deg!
Jeg hadde ofte vært med Mor og Far på besøk hos slekt og venner. Eller vi hadde hatt besøk hos oss, men jeg hadde alltid tenkt at det var de voksne som var gjester, ikke vi barna. Her var jeg gjest. Det var en herlig følelse.
Kakene og saften gled ned, altfor fort. Da det var tomt, og vi reiste oss fra bordet, tenkte jeg beskjemmet at jeg sikkert hadde spist dobbelt så mange kaker som Elisabeth.
- Tusen takk for saft og kaker, sa jeg, og neide så dypt jeg kunne. Manerene mine var det ikke noe i veien med, bare jeg husket å bruke dem. Her var det helt naturlig.
- Vel bekomme, smakte det godt? Fru Løken smilte.
- Nå er det snart leggetid for Elisabeth, sa hun.
- Det var vært hyggelig å ha deg her, men nå er best du går hjem.
Emma og hun fulgte meg ut i gangen, jeg tok på meg skoene og neide igjen.
- Takk for meg.
Jeg åpnet døren og gikk.
- God natt da, Elisabeth, sa jeg og vinket.
Vel innenfor døren hjemme la jeg ut om hvor fint alt hadde vært. Til slutt sa Mor at nå fikk det være nok.
Jeg satte meg i sofaen og fortale resten til Morami. Men det var det bare hun og jeg som hørte.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar