Far og jeg var ofte ute på en liten rotur. Det var så fint å være alene med far. Han kunne alt. Han hadde lest mange bøker om hvordan det var i andre land. Særlig Afrika, der negerne bodde. Der var det så varmt at de nesten ikke trengte klær i det hele tatt. De var helt sorte i huden og de hadde aldri hørt om Gud. Far ville gjerne ha vært misjonær i Afrika. Tenk om far kunne lært dem alle de fine salmene han kunne. De handlet om Gud. Det hørtes spennende ut. Kanskje jeg kunne bli misjonær en gang. Da ville nok Far bli glad.
En dag skulle vi ro ut til en liten holme, som lå like ute i fjorden. På ordentlig dagstur. Med mat og saft og badetøy, og tepper til å ligge på.
Jeg har visst forresten glemt å fortelle om Morami. Mor og Far kalte henne et fanfasifoster, og kunne ikke se henne i det hele tatt. Det var det ingen andre som kunne heller. Bare jeg. Hun var veldig lang og tynn. Og så var hun gul, som gjennomsiktig sol. Hun var nesten alltid med meg, for å passe på meg. Men det hendte at hun gjorde dumme, farlige ting. Da måtte jeg passe på henne. Hun var overmodig, sa Mor. Jeg syntes bare hun var modig.
Da vi dro på båttur hadde jeg passet på at Morami var med. For sikkerhets skyld.
Ute på holmen fortøyde Far og Roald båten til en stor sten. Der lå den trygt og vugget i vannet. Vi bar i land nistekurv, håndklær og badetøy. Jeg hadde arvet en blå badedrakt fra en eldre kusine. Jeg syntes jeg var veldig fin. Og best av alt, jeg hadde fått et svømmebelte. Det var tykt og hvitt, med bånd til å knytte på ryggen.
På holmen var det en liten vik, med badestrand. Der var det ganske langgrunt. Og fint for oss barna. Richard ville helst bare leke i vannkanten. Roald kunne svømme på ordentlig.
Far og han svømte om kapp. Mor la seg rett ned for å nyte solen, som hun sa. Jeg la meg fremover og støttet med hendene mot sandbunnen. Svømmebeltet holdt meg flytende, mens jeg “gikk” bortover med hendene. Det var en herlig følelse. Jeg kunne svømme. Nesten.
Far og Roald kom på land mens de småkranglet om hvem som hadde vunnet kappsvømmingen. Mor satte seg opp for å prate med Richard. Jeg drømte at jeg kunne svømme. Kanskje jeg var en fisk, som bodde i sjøen under en liten klippe. Kanskje jeg hadde hundre fiskesøstre. Som jeg kunne leke gjemsel med. Og en stor fiskemor som svømte rundt dag og natt, for finne mat til så mange barn. Var det krig i sjøen tro?
- Nå skal vi spise, ropte Mor. Jeg vendte tilbake til virkeligheten. Jeg var nok ikke fisk likevel. Så kald du er, sa Mor. Hun dro av meg badetøyet og tullet meg inn i et håndklæde.
- Jeg så du øvde deg på å svømme, sa far. Bare hold deg inne på grunna, så skal jeg lære deg svømmetakene etter hvert. Jeg satt inne det varme håndklædet og spiste brødskiver og drakk saft. Alle var hyggelige. Vi koste oss i solen. Roald lot være å erte meg. Richard sovnet. Mett og litt døsig satt jeg å fulgte de små krusningene i vannet. Lutter idyll.
Men hva var det ? En lang gul strek buktet seg der ute.
- Morami, skrek jeg. Morami har svømt alt for langt ut. Far, du må redde henne. Hun drukner!
Far så oppgitt på meg. Morami er vel ikke med på båttur, sa han. Jeg er sikker på at hun er hjemme og passer på huset.
- Nei, ropte jeg. Jeg tok henne med for sikkerhet skyld. Du må redde henne.
Far ga seg. Han visste nok fra tidligere at jeg kom i hvert fall ikke til å gi meg.
Han la på svøm utover. Jeg kunne se den gule stripen der ute. Far svømte videre.
- Nå har jeg henne, ropte han og ville snu.
- Nei, hylte jeg. jeg kan se henne lenger ut. Far svømte videre. Endelig så jeg at han kunne nå henne. Der er hun. Nå kan du få tak i henne.
Far slengte en lang arm fremover i vannet. Han grep den gule stripen, grep tak og snudde. Han slepte Morami etter seg mens han svømte tilbake.
Da han nådde strandkanten la han seg rett ned og hev etter pusten. Morami lå urørlig ved siden av han. Jeg fortet meg å trakk henne lenger inn, mens jeg skjente og trøstet om hverandre. Tenk om hun hadde druknet!
Mor satte seg ned og klappet Far på kinnet. Det var visst med nød og neppe at du reddet både deg og henne, sa hun.
Hun så strengt på meg. - Du må passe bedre på Morami, sa hun. - Tenk om Far ikke hadde kunnet redde henne.
- Far er en helt, svarte jeg. Han kan redde alle.
Vi pakket sammen tingene våre og bar det ombord i båten. Det var på tide å dra hjem. Far og Roald rodde med hver sin åre. Mor hadde Richard på fanget. Jeg holdt Morami fast med begge hender. Noen ganger var hun altså ikke til å stole på. Jeg er like glad i henne uansett, tenkte jeg. Dessuten hadde hun jo bare meg i hele verden.
En dag skulle vi ro ut til en liten holme, som lå like ute i fjorden. På ordentlig dagstur. Med mat og saft og badetøy, og tepper til å ligge på.
Jeg har visst forresten glemt å fortelle om Morami. Mor og Far kalte henne et fanfasifoster, og kunne ikke se henne i det hele tatt. Det var det ingen andre som kunne heller. Bare jeg. Hun var veldig lang og tynn. Og så var hun gul, som gjennomsiktig sol. Hun var nesten alltid med meg, for å passe på meg. Men det hendte at hun gjorde dumme, farlige ting. Da måtte jeg passe på henne. Hun var overmodig, sa Mor. Jeg syntes bare hun var modig.
Da vi dro på båttur hadde jeg passet på at Morami var med. For sikkerhets skyld.
Ute på holmen fortøyde Far og Roald båten til en stor sten. Der lå den trygt og vugget i vannet. Vi bar i land nistekurv, håndklær og badetøy. Jeg hadde arvet en blå badedrakt fra en eldre kusine. Jeg syntes jeg var veldig fin. Og best av alt, jeg hadde fått et svømmebelte. Det var tykt og hvitt, med bånd til å knytte på ryggen.
På holmen var det en liten vik, med badestrand. Der var det ganske langgrunt. Og fint for oss barna. Richard ville helst bare leke i vannkanten. Roald kunne svømme på ordentlig.
Far og han svømte om kapp. Mor la seg rett ned for å nyte solen, som hun sa. Jeg la meg fremover og støttet med hendene mot sandbunnen. Svømmebeltet holdt meg flytende, mens jeg “gikk” bortover med hendene. Det var en herlig følelse. Jeg kunne svømme. Nesten.
Far og Roald kom på land mens de småkranglet om hvem som hadde vunnet kappsvømmingen. Mor satte seg opp for å prate med Richard. Jeg drømte at jeg kunne svømme. Kanskje jeg var en fisk, som bodde i sjøen under en liten klippe. Kanskje jeg hadde hundre fiskesøstre. Som jeg kunne leke gjemsel med. Og en stor fiskemor som svømte rundt dag og natt, for finne mat til så mange barn. Var det krig i sjøen tro?
- Nå skal vi spise, ropte Mor. Jeg vendte tilbake til virkeligheten. Jeg var nok ikke fisk likevel. Så kald du er, sa Mor. Hun dro av meg badetøyet og tullet meg inn i et håndklæde.
- Jeg så du øvde deg på å svømme, sa far. Bare hold deg inne på grunna, så skal jeg lære deg svømmetakene etter hvert. Jeg satt inne det varme håndklædet og spiste brødskiver og drakk saft. Alle var hyggelige. Vi koste oss i solen. Roald lot være å erte meg. Richard sovnet. Mett og litt døsig satt jeg å fulgte de små krusningene i vannet. Lutter idyll.
Men hva var det ? En lang gul strek buktet seg der ute.
- Morami, skrek jeg. Morami har svømt alt for langt ut. Far, du må redde henne. Hun drukner!
Far så oppgitt på meg. Morami er vel ikke med på båttur, sa han. Jeg er sikker på at hun er hjemme og passer på huset.
- Nei, ropte jeg. Jeg tok henne med for sikkerhet skyld. Du må redde henne.
Far ga seg. Han visste nok fra tidligere at jeg kom i hvert fall ikke til å gi meg.
Han la på svøm utover. Jeg kunne se den gule stripen der ute. Far svømte videre.
- Nå har jeg henne, ropte han og ville snu.
- Nei, hylte jeg. jeg kan se henne lenger ut. Far svømte videre. Endelig så jeg at han kunne nå henne. Der er hun. Nå kan du få tak i henne.
Far slengte en lang arm fremover i vannet. Han grep den gule stripen, grep tak og snudde. Han slepte Morami etter seg mens han svømte tilbake.
Da han nådde strandkanten la han seg rett ned og hev etter pusten. Morami lå urørlig ved siden av han. Jeg fortet meg å trakk henne lenger inn, mens jeg skjente og trøstet om hverandre. Tenk om hun hadde druknet!
Mor satte seg ned og klappet Far på kinnet. Det var visst med nød og neppe at du reddet både deg og henne, sa hun.
Hun så strengt på meg. - Du må passe bedre på Morami, sa hun. - Tenk om Far ikke hadde kunnet redde henne.
- Far er en helt, svarte jeg. Han kan redde alle.
Vi pakket sammen tingene våre og bar det ombord i båten. Det var på tide å dra hjem. Far og Roald rodde med hver sin åre. Mor hadde Richard på fanget. Jeg holdt Morami fast med begge hender. Noen ganger var hun altså ikke til å stole på. Jeg er like glad i henne uansett, tenkte jeg. Dessuten hadde hun jo bare meg i hele verden.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar