Ungene i gata

Jeg hadde alltid med meg Richard når vi var ute og lekte. Richard var bare to år, og var sikkert verdens snilleste lillebror. Han tok meg i hånda når vi gikk ut,og så slapp han ikke før vi var inn igjen. Da var vi helt svette og hadde bestemorhud i hendene begge to. 

Jeg likte best å leke med jenter. Else og Randi var like gamle som meg. De bodde i utkanten av parken. Faren til Else var brannmann. Det var ganske imponerende. Ingen visste hvor faren til Randi var, Han er kanskje i Sverige, sa hun hvis noen var så dumme å spørre. Randi ble alltid så stille når noen snakket om faren hennes, Hun savnet han sikkert. Jeg fikk vondt i magen når jeg tenkte at kunne ha vært faren min.

Vi hadde det alltid morsomt når vi lekte sammen, Else, Randi og jeg. Problemet kunne være Richard. Han var gutt. Jeg skulle ønske jeg hadde en søster, ikke bare brødre, sa jeg til Mor. Jeg liker ikke gutter. Mor så på meg. Det går ikke an å velge jentebaby eller guttebaby, sa  glad i hun. Barn er en gave fra Gud, og vi må ta det vi får. Du er da glad i brødrene dine?

Akkurat nå var jeg ikke helt sikker, Mor klemte meg og sa at hun ihvertfall var glad i oss alle tre.

Kanskje vi kan be Gud sende oss en jentebaby også, sa jeg håpefullt. jeg visste godt at babyene vokste inne i morens mage, men hadde aldri tenkt på hvordan de kom dit. Je trodde fullt og fast at man kunne be Gud om alle ting. Mor så på meg og smilte. Jeg tror ikke det, sa hun. En jente som deg utgjør for to.

Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, men godtok svaret. jeg fikk nok ta saken i egne hender.

Neste dag tok jeg på Richard en rød kjole, som var blitt for liten til meg. På hodet fikk han et skaut, knyttet under haken, Han lo og var storfornøyd. Han likte å pynte seg.

Vi går ut nå, Mor, ropte jeg fra gangen. Det er greit, svarte hun, og kom ut for å se at jeg lukket døren ordentlig. 

Hvem er det, spurte hun og pekte på Richard. Det er Rita, jeg skal passe henne i dag, svarte jeg. Du Aase, du Aase ! Jeg hørte at hun lo da hun lukket døren bak oss.

Jeg tok “Rita” i hånden og vi gikk ut i parken. Det ble en morsom dag, Vi lekte at vi var trillinger, og hadde lillesøster sammen. Vi nesten kappes om å være snillest mot “henne”. Han hadde vel aldri hatt det så gøy.

Tiden gikk fortere enn vanlig. Da vi endelig gikk hjem, hånd i hånd som vanlig, var de store skoleguttene også på vei hjem. Roald gikk sammen med dem.Guttene lo da de så den møkkete lille ungen med skaut på hodet. Det var heldigvis bare Roald som kjente ham igjen. Han var sort i øynene og helt hvit i ansiktet, helt til vi kom inn hjemme. Da ropte han rasende. Er du blitt  du blitt aldeles tullete, skal du skjemme meg ut for alle kameratene mine ! Tenk om de hadde kjent ham igjen ! Han ristet meg som en filledukke. Nåde deg, om du gjør noe sånt igjen.

Mor hørte bråket og kom løpende. Richard så forskrekket på opptrinnet, krangel og spetakkel var ganske vanlig mellom Roald og meg, men dette ble for mye for den stakkars ungen. Han var ikke så god til å snakke enda. Han kunne ikke bidra med annet enn å skrike og rope på Mor. Det gjorde han til gjengjeld Så høyt han kunne. Mor løftet han opp og befridde han for skautet, som hadde falt ned over øynene hans. Hold opp med det levenet, sa hun, med bestemt stemme, Nå, med en gang. Hun tok tak i Roald og trakk ham unna. Jeg satt på gulvet og hylte av sinne. Dumme gutter, dumme Roald. Vi som hadde hatt det så morsomt. Hvorfor skulle han alltid ødelegge for meg. Han var så stor og sterk. Min egen hjelpeløshet nesten kvalte meg. Mor greide til slutt å roe oss alle sammen. Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle snakke til han i det hele tatt. Kanskje aldri! Han var antagelig glad til.