Da Morami holdt på å drukne

Far hadde en robåt. En nordlandskjekte. Far kom egentlig fra nordland, og han syntes det var verdens beste båt. Den var grønn og sort og hvit. Den lå ved den lille brygga bak avishuset.

Far og jeg var ofte ute på en liten rotur. Det var så fint å være alene med far. Han kunne alt. Han hadde lest mange bøker om hvordan det var i andre land. Særlig Afrika, der negerne bodde. Der var det så varmt at de nesten ikke trengte klær i det hele tatt. De var helt sorte i huden og de hadde aldri hørt om Gud. Far ville gjerne ha vært misjonær i Afrika. Tenk om far kunne lært dem alle de fine salmene han kunne. De handlet om Gud. Det hørtes spennende ut. Kanskje jeg kunne bli misjonær en gang. Da ville nok Far bli glad.

En dag skulle vi ro ut til en liten holme, som lå like ute i fjorden. På ordentlig dagstur. Med mat og saft og badetøy, og tepper til å ligge på.

Jeg har visst forresten glemt å fortelle om Morami. Mor og Far kalte henne et fanfasifoster, og kunne ikke se henne i det hele tatt. Det var det ingen andre som kunne heller. Bare jeg. Hun var veldig lang og tynn. Og så var hun gul, som gjennomsiktig sol. Hun var nesten alltid med meg, for å passe på meg. Men det hendte at hun gjorde dumme, farlige ting. Da måtte jeg passe på henne. Hun var overmodig, sa Mor. Jeg syntes bare hun var modig.

Da vi dro på båttur hadde jeg passet på at Morami var med. For sikkerhets skyld.

Ute på holmen fortøyde Far og Roald båten til en stor sten. Der lå den trygt og vugget i vannet. Vi bar i land nistekurv, håndklær og badetøy. Jeg hadde arvet en blå badedrakt fra en eldre kusine. Jeg syntes jeg var veldig fin. Og best av alt, jeg hadde fått et svømmebelte. Det var tykt og hvitt, med bånd til å knytte på ryggen.

På holmen var det en liten vik, med badestrand. Der var det ganske langgrunt. Og fint for oss barna. Richard ville helst bare leke i vannkanten. Roald kunne svømme på ordentlig.

Far og han svømte om kapp. Mor la seg rett ned for å nyte solen, som hun sa. Jeg la meg fremover og støttet med hendene mot sandbunnen. Svømmebeltet holdt meg flytende, mens jeg “gikk” bortover med hendene. Det var en herlig følelse. Jeg kunne svømme. Nesten.

Far og Roald kom på land mens de småkranglet om hvem som hadde vunnet kappsvømmingen. Mor satte seg opp for å prate med Richard. Jeg drømte at jeg kunne svømme. Kanskje jeg var en fisk, som bodde i sjøen under en liten klippe. Kanskje jeg hadde hundre fiskesøstre. Som jeg kunne leke gjemsel med. Og en stor fiskemor som svømte rundt dag og natt, for finne mat til så mange barn. Var det krig i sjøen tro?

- Nå skal vi spise, ropte Mor. Jeg vendte tilbake til virkeligheten. Jeg var nok ikke fisk likevel. Så kald du er, sa Mor. Hun dro av meg badetøyet og tullet meg inn i et håndklæde.

- Jeg så du øvde deg på å svømme, sa far. Bare hold deg inne på grunna, så skal jeg lære deg svømmetakene etter hvert. Jeg satt inne det varme håndklædet og spiste brødskiver og drakk saft. Alle var hyggelige. Vi koste oss i solen. Roald lot være å erte meg. Richard sovnet. Mett og litt døsig satt jeg å fulgte de små krusningene i vannet. Lutter idyll.

Men hva var det ? En lang gul strek buktet seg der ute.

- Morami, skrek jeg. Morami har svømt alt for langt ut. Far, du må redde henne. Hun drukner!

Far så oppgitt på meg. Morami er vel ikke med på båttur, sa han. Jeg er sikker på at hun er hjemme og passer på huset.

- Nei, ropte jeg. Jeg tok henne med for sikkerhet skyld. Du må redde henne.

Far ga seg. Han visste nok fra tidligere at jeg kom i hvert fall ikke til å gi meg.

Han la på svøm utover. Jeg kunne se den gule stripen der ute. Far svømte videre.

- Nå har jeg henne, ropte han og ville snu.

- Nei, hylte jeg. jeg kan se henne lenger ut. Far svømte videre. Endelig så jeg at han kunne nå henne. Der er hun. Nå kan du få tak i henne.

Far slengte en lang arm fremover i vannet. Han grep den gule stripen, grep tak og snudde. Han slepte Morami etter seg mens han svømte tilbake.

Da han nådde strandkanten la han seg rett ned og hev etter pusten. Morami lå urørlig ved siden av han. Jeg fortet meg å trakk henne lenger inn, mens jeg skjente og trøstet om hverandre. Tenk om hun hadde druknet!

Mor satte seg ned og klappet Far på kinnet. Det var visst med nød og neppe at du reddet både deg og henne, sa hun.

Hun så strengt på meg. - Du må passe bedre på Morami, sa hun. - Tenk om Far ikke hadde kunnet redde henne.

- Far er en helt, svarte jeg. Han kan redde alle.

Vi pakket sammen tingene våre og bar det ombord i båten. Det var på tide å dra hjem. Far og Roald rodde med hver sin åre. Mor hadde Richard på fanget. Jeg holdt Morami fast med begge hender. Noen ganger var hun altså ikke til å stole på. Jeg er like glad i henne uansett, tenkte jeg. Dessuten hadde hun jo bare meg i hele verden.

Ungene i gata

Jeg hadde alltid med meg Richard når vi var ute og lekte. Richard var bare to år, og var sikkert verdens snilleste lillebror. Han tok meg i hånda når vi gikk ut,og så slapp han ikke før vi var inn igjen. Da var vi helt svette og hadde bestemorhud i hendene begge to. 

Jeg likte best å leke med jenter. Else og Randi var like gamle som meg. De bodde i utkanten av parken. Faren til Else var brannmann. Det var ganske imponerende. Ingen visste hvor faren til Randi var, Han er kanskje i Sverige, sa hun hvis noen var så dumme å spørre. Randi ble alltid så stille når noen snakket om faren hennes, Hun savnet han sikkert. Jeg fikk vondt i magen når jeg tenkte at kunne ha vært faren min.

Vi hadde det alltid morsomt når vi lekte sammen, Else, Randi og jeg. Problemet kunne være Richard. Han var gutt. Jeg skulle ønske jeg hadde en søster, ikke bare brødre, sa jeg til Mor. Jeg liker ikke gutter. Mor så på meg. Det går ikke an å velge jentebaby eller guttebaby, sa  glad i hun. Barn er en gave fra Gud, og vi må ta det vi får. Du er da glad i brødrene dine?

Akkurat nå var jeg ikke helt sikker, Mor klemte meg og sa at hun ihvertfall var glad i oss alle tre.

Kanskje vi kan be Gud sende oss en jentebaby også, sa jeg håpefullt. jeg visste godt at babyene vokste inne i morens mage, men hadde aldri tenkt på hvordan de kom dit. Je trodde fullt og fast at man kunne be Gud om alle ting. Mor så på meg og smilte. Jeg tror ikke det, sa hun. En jente som deg utgjør for to.

Jeg skjønte ikke helt hva hun mente, men godtok svaret. jeg fikk nok ta saken i egne hender.

Neste dag tok jeg på Richard en rød kjole, som var blitt for liten til meg. På hodet fikk han et skaut, knyttet under haken, Han lo og var storfornøyd. Han likte å pynte seg.

Vi går ut nå, Mor, ropte jeg fra gangen. Det er greit, svarte hun, og kom ut for å se at jeg lukket døren ordentlig. 

Hvem er det, spurte hun og pekte på Richard. Det er Rita, jeg skal passe henne i dag, svarte jeg. Du Aase, du Aase ! Jeg hørte at hun lo da hun lukket døren bak oss.

Jeg tok “Rita” i hånden og vi gikk ut i parken. Det ble en morsom dag, Vi lekte at vi var trillinger, og hadde lillesøster sammen. Vi nesten kappes om å være snillest mot “henne”. Han hadde vel aldri hatt det så gøy.

Tiden gikk fortere enn vanlig. Da vi endelig gikk hjem, hånd i hånd som vanlig, var de store skoleguttene også på vei hjem. Roald gikk sammen med dem.Guttene lo da de så den møkkete lille ungen med skaut på hodet. Det var heldigvis bare Roald som kjente ham igjen. Han var sort i øynene og helt hvit i ansiktet, helt til vi kom inn hjemme. Da ropte han rasende. Er du blitt  du blitt aldeles tullete, skal du skjemme meg ut for alle kameratene mine ! Tenk om de hadde kjent ham igjen ! Han ristet meg som en filledukke. Nåde deg, om du gjør noe sånt igjen.

Mor hørte bråket og kom løpende. Richard så forskrekket på opptrinnet, krangel og spetakkel var ganske vanlig mellom Roald og meg, men dette ble for mye for den stakkars ungen. Han var ikke så god til å snakke enda. Han kunne ikke bidra med annet enn å skrike og rope på Mor. Det gjorde han til gjengjeld Så høyt han kunne. Mor løftet han opp og befridde han for skautet, som hadde falt ned over øynene hans. Hold opp med det levenet, sa hun, med bestemt stemme, Nå, med en gang. Hun tok tak i Roald og trakk ham unna. Jeg satt på gulvet og hylte av sinne. Dumme gutter, dumme Roald. Vi som hadde hatt det så morsomt. Hvorfor skulle han alltid ødelegge for meg. Han var så stor og sterk. Min egen hjelpeløshet nesten kvalte meg. Mor greide til slutt å roe oss alle sammen. Jeg bestemte meg for at jeg ikke skulle snakke til han i det hele tatt. Kanskje aldri! Han var antagelig glad til.